,

Intervju med Jan Elisabeth Lindvik

Da Jan fylte 55 – ble han Jan Elisabeth

(teksten kan brukes vederlagsfritt)

På 80-tallet gikk Jan rundt som en helt vanlig mann. Når Jan  etter tre år som leder av FTPN (Forbundet for transpersoner i Norge)  trådde av, skjedde det i kvinneklær.

– Tre år er nok som leder, forteller Jan Elisabeth Lindvik som i løpet av disse årene også har rukket å debutere som forfatter og avslører at ny bok er under arbeid.

Jan Elisabeth er mann, men identifiser seg også som kvinne. Det var først da han ble 55 han turte fortelle det til kona.
– Det var første gangen vi skulle på ferie helt alene. Fem uker til Spania. Jeg hadde bestemt meg på forhånd at nå måtte jeg fortelle henne sannheten om meg. Jeg har aldri vært så lettet som da jeg våknet neste dag og hun fortsatt lå ved siden meg. Da tenkte jeg at dette kan gå bra.

Mao sin raude kjole

Romanen ”Mao sin Raude kjole” er fiksjon, men med innslag fra forfatterens eget liv.
– Hvorfor ville du skrive bok?
Jan Elisabeth drar litt på det.
– Jeg har bakgrunn fra filmbransjen, så det begynte som et filmprosjekt. Etter hvert som jeg kom inn i hodet på hovedpersonen, oppdaget jeg hvordan jeg kjente meg selv igjen. Derfor valgte jeg å gå bort fra filmideen og gikk over til romansjangeren.

Lindvik har ikke hatt ønske om å utlevere seg selv. Å skrive en historie om en som gjennom livet har følt seg annerledes – det visste han mye om, og han følte det var en viktig historie å fortelle.
– Historien utspiller seg på en tid hvor homoseksualitet fortsatt var forbudt. For min egen del, så må jeg innrømme at det var en vanskelig periode. Overalt hvor jeg søkte kunnskap om hvorfor jeg følte meg som jente, var svaret at jeg var syk. I leksikon stod det at jeg var transvestitt, men det var jeg ikke. I smug har jeg brukt jenteklær fra åtte-ni-års alderen.

 

 Hele pappaen

Jan ville vente til hans egne barn var ferdig på barneskolen før han skulle «komme ut». Så ble det ungdomskolen og videregående.
– Da de var begynt på universitetet tenkte jeg at nå får det være nok. Nå kan de få bli kjent med hele pappaen. Og det gikk veldig fint! Det tok tid før jeg ble klar. Men jeg har vært på nippet ganske mange ganger.

– I dag har de yngre det litt lettere. Internett gjør at de kan søke opp og møte likesinnede. Tenk. I 1981, drev vi med hemmelige bankesignaler og famlet i mørke ganger, om man ønsket å møte likesinnede. Til syvende og sist er det fortsatt en ensom prosess. Men jeg er glad for den aksepten vi i dag har i samfunnet.

Han var redd for at kona ville forlate ham, noe hun ikke gjorde. Tvert imot.

– Hvordan var første turen ut i det offentlige i dameklær, med kona?
– Det var skummelt. Vi stod øverst i trappa i evigheter før vi turte gå til bilen. Heldigvis har det blitt lettere å komme seg ut av døra nå, ler Jan Elisabeth.

Savner mannen

– Bare si det, sier jeg til folk som er usikre på om de skal kalle meg Jan eller Jan Elisabeth. Det er min måte å si at jeg er litt av hvert. Navnet Elisabeth var det kona som ville jeg skulle ha. Hun er tøff og vant til å stå i stormkast. Samtidig legger hun ikke skjul på at hun av og til savner mannen hun giftet seg med.

– Hvor langt unna er du den Jan, som omverden kjente før du stod åpent frem?
– Jeg er den samme personen. Personligheten min har ikke forandret seg. Jeg må si at jeg er lykkelig når jeg ser på den situasjonen jeg er i. At familie og venner aksepterer meg. Spesielt når jeg vet at det er ektefølt, må jeg si at jeg er nettopp det. Lykkelig.

 

Her finner du boken i Kolofons nettbutikk