Som liten drømte Elise Lorentzdatter Schanke om Afrika.
Inspirasjonskildene hennes var grandtante Kristianna på Madagaskar og Albert Schweitzer i Lambarene. Og til Afrika kom hun. Hennes livslange forhold til verdensdelen startet som ung sykepleier i Liberia.
En stolt pappa forteller at hans lille datter har fått navnet Elise. Det ble etter hvert mange små jenter som fikk dette navnet, til ære for Elise Schanke. Fotograf: Mona Nordøy
Etter videreutdanning og lederjobber i Norge vendte Elise tilbake til kontinentet i sør. Først som ekspert i FNs Befolkningsfond i Kenya, deretter som helse- og sosialekspert i Den Afrikanske Utviklingsbanken i Elfenbenskysten.
Til Sierra Leone, som boken “En djevelsk krig” handler om, kom Elise først mot borgerkrigens slutt. Da som konsulent i UNICEF for å jobbe med frigitte barnesoldater. Så ble Elise headhuntet av Flyktninghjelpen for å implementere Bondevikmillionen, som ble brukt på et boligprogram for krigsofrene. Da Flyktninghjelpen faset ut, startet Schanke Sierra Leones Venner (SLV) for å fortsette arbeidet.
Et slikt liv måtte det nesten bli bok av. Det har det da også blitt.
Vi gratulerer Elise med egne memoarer samlet mellom to permer, og er så heldige å få en prat med henne tett oppunder lanseringen.
– Hva ble utslagsgivende for at du skrev bok om dine år i Sierra Leone?
“Flere av krigsofrene spurte meg faktisk om å skrive om dem,” forteller Elise. “De kunne for eksempel si til meg at ´Ingen andre kjenner oss så godt som deg´.”
– Hva har føltes mest givende med å lage ´En djevelsk krig – Mine år i et forhekset Sierra Leone´?
“Det var at jeg endelig fikk boken ferdig! Det har gått mange år siden jeg begynte, men jeg synes skrivingen gikk bedre når jeg fikk det hele litt på avstand.” Elise returnerte nemlig til Norge og ble værende her under korona-pandemien.
– Både bokens tittel, undertittel og forsidebilder vitner om brutalt innhold. Har du fått plass til noen lysglimt også?
“Ja. Jeg opplevde det som givende å hjelpe krigsofrene med boliger, og ble ofte imponert over deres mot og styrke. Jeg håper jeg har klart å formidle noe av dette i boken, om enn i små glimt,” sier Elise.
Uten å røpe for mye, kan vi som har lest boka opplyse om at Elise fikk bygget og formidlet hele 900 boliger.
En flokk på vei til en innvielsesfesten da boligene til krigsofrene var ferdigbygget. De amputerte syntes det var stas at landsbyfolket kom og danset for dem. I Sierra Leone tror man på skrømt og trolldom, og særlig liker man at folk danser med mystiske masker. Fotograf: Mona Nordøy
– Hva er den aller største forandringen du ser i Vest-Afrika nå, sammenliknet med ditt første besøk?
"Det har skjedd store forandringer Vest-Afrika siden jeg var i Liberia som ung sykepleier. Både Liberia og Sierra Leone har vært gjennom grusomme kriger. Selv Elfenbenskysten – et ellers fredelig land – har opplevd en borgerkrig, men på langt nær så forferdelig som i Liberia og Sierra Leone. Den gang jeg bodde i Liberia, var jeg optimist. Nå strever jeg med å være det samme. Likevel; krigsofrenes måte å takle sine skjebner på, gir meg mot nok til å fortsatt føle optimisme på vegne av Vest-Afrika.”
– Klarer en å slå seg helt til ro i Norge igjen, etter å ha opplevd alt det du har i Afrika?
“Det er vanskelig. Jeg tenker på Sierra Leone – mitt 'andre fedreland´ – og mine venner der, daglig. På den annen side synes jeg også det er hyggelig å være sammen med min norske nære familie. Nå bor jeg på gården til min datter Lucia på Dillingøy, med utsikt til vakre Vansjø,” avslutter Lorentzdatter Schanke.
Sterke ´En djevelsk krig – Mine år i et forhekset Sierra Leone´ sikrer du deg raskt og fraktfritt ved å bestille via Kolofon. Bare trykk på knappen under.