Hvordan står det til med barnevern og institusjoner over grensen hos våre russiske naboer? Ikke allverden, i følge Pål Christian Bergstrøm.
Han var i årevis formann og sentral i styringskomitèen for ‘Children and Youth at Risk (CYAR)’-programmet til Barentsrådet. Grunnpilaren var toveis kunnskapsutveksling om utsatte barn og unge med en kriminell løpebane, og hvordan samfunnets reaksjonsmåter kunne forbedres. Prosjektet var humanitært, men ønsket også å utvikle et gjensidig samarbeid mellom fagfolk i Nordvest-Russland og Norge. Situasjonen var stygg. Hos russerne satt barn i fangenskap helt ned i syvårsalderen(!).
Bergstrøm på CYAR-konferanse i Russland
Etthundreogfjorten forsøk
Nå har Bergstrøm skrevet dokumentarbok om prosjektet. ´Naboens barn´ er en sterk beretning om et knallhardt samfunn der silkehanskene definitivt er av – men også om kraften og mulighetene som ligger i det å kunne samarbeide.
Verket er skrevet sammen med Willy-Tore Mørch, professor emeritus i barn og unges psykiske helse ved Norges arktiske universitet, UiT. Selv er Bergstrøm regiondirektør i Bufetat, region nord.
Over 4000 barn og unge fikk hjelp via 52 dagsentre, skoler og barnehager i løpet av prosjektperioden. I tillegg fikk hundrevis av familier tilbud om fosterhjem, ART (Aggression Replacement Training), familieråd, konfliktrådsmekling og samlivskurs for par som hadde barn med nedsatt funksjonsnivå. Samarbeidet endte etter 114 turer over grensen.
De skjulte barnefengslene
Pål Christian Bergstrøm er født og oppvokst ytterst på Andenes. Han trives særdeles godt med havet og menneskene i nord. Med en tante som var sosialsjef i kommunen, ble Pål Christian tidlig rekruttert som støttekontakt for en gutt med nedsatt funksjonsevne. Dermed var retningen satt for en karriere innen helse- og sosialsektoren – både i og utenfor Norge. “Jeg har lært veldig mye i møte andre kulturer og systemer. Ikke minst å se seg selv gjennom andre, og stille spørsmål ved hvorfor vi gjør ting slik vi gjør,” slår Bergstrøm fast.
Når barn på sju år sitter i fangenskap i “kriminalomsorgen”, er det lett å forstå motivasjonen for å ville gjøre noe. Men hvor finner en styrke til faktisk å gå løs på en så formidabel oppgave? “Veien til de ‘skjulte’ barnefengslene i Russland var vanskelig å finne,” forteller Bergstrøm. “Vi skjønte jo etter hvert at det fantes et system for barn med tidlige atferdsproblemer som ikke lå under de vanlige barnehjemmene. Ved å bygge relasjoner og tillit til nøkkelpersoner, fikk vi mer kjennskap til barnefengslene. Det tok noen år.”
Tilnærmingen var klassisk. Russerne måtte oppleve gjensidig nytte av å utveksle kompetanse på hvordan man løser utfordringer innenfor menneskerettslige rammer. Da døren omsider ble åpnet, skyldtes det russere i systemet som ville endre måten å behandle barn på. Nå så de en mulighet.
“Ingen av oss var forberedt på det vi fikk se, da to av oss tilslutt fikk slippe inn i det første fengselet. Du kan si det var en motivasjonsbooster; denne elendigheten måtte vi hjelpe til å endre!” sier Bergstrøm.
Straff som svar på alt man ikke liker
Føler han at fagfolk over grensen har samme humanitære verdier som oss, eller er også de et produkt av et hardere samfunn? “Vi har møtt hele spekteret. Noen lever etter samme verdisett som oss. Andre er sterkt preget av et autoritært og kontrollerende system, der straff og rå maktbruk er svaret på alt man ikke liker.”
Nordmennene erfarte stadig sterkere at graden av demokrati var kommet veldig kort; mellom generasjoner, mellom kjønn, og i arbeidslivet for øvrig. Det var vanskelig å arbeide i spenningsfeltet mellom fagfolk som var opptatt av kunnskapsbasis og rettigheter, og de som var av den gamle skolen. “Det var vrient for oss, ja. Men tenk på hvor vanskelig det var for de russiske fagfolkene som ville endre situasjonen i en mer human retning,” legger Bergstrøm til.
“Fagfolk og foreldre som har forbedret barns oppvekst gjennom varme, lek og støtte – det er lyspunktet vi har møtt,” forteller Bergstrøm. “Russland har et brutalt politisk regime, utrolig forskjellig fra Norge. Men på noen mellommenneskelige måter er vi selvfølgelig også veldig like.”
Som noen har sagt tidligere: “Når Russland signerer en avtale, er det med en penn i den ene hånda og en granat i den andre.” I dagens politiske klima er videre samarbeid umulig, avslutter Bergstrøm. “Det er skapt så mye mistenksomhet, sinne og sterke fiendebilder mot vesten internt i Russland at det vil ta lang tid å gjenvinne tillit og tro på at den andre vil deg vel.”
´Naboens barn – Med KGB som barnevakt´ ligger nå klar til bestilling i Kolofons bokhandel. Den skaffer du deg fraktfritt ved å trykke på knappen under.
