Per Vaglum er en forfatter med sjeldent god innsikt i temaet han skildrer i romanene sine. Som pensjonert professor i medisinske atferdsfag, kan han se tilbake på 40 år med undervisning av medisinstudenter i legerollen, kommunikasjon og psykologi.
Vaglum har fulgt utviklingen i norsk helsevesen innenfra og utenfra siden 1962, og har praktisert som lege i allmennmedisin og barnepsykiatri på psykiatriske klinikker og sykehus. Han ledet også det medisinske fakultet i Oslo i seks år, og har dessuten hatt leger fra mange spesialfelt som pasienter. Det får en si er en imponerende merittliste.
Nå er professoren igjen bokaktuell, med «Maks to minutter per pasient!». Romanen byr på avsløringer og romanser, og et saftig opprør mot en ny foretaksmodell kalt Topplege. I den er det nemlig effektivisering alt handler om, på bekostning av tid til omsorg og trøst for pasienten.
Vi har tatt en prat med Per, om boken spesielt og situasjonens tilstand generelt.
Med «Fortelling om et opprør mot en helsetjeneste på ville veier» som undertittel, har du sikkert selv endel bestemte synspunkter på foretaksmodellen i Helse-Norge. Er modellen like ille som i romanen din, eller har du satt ting veldig på spissen?
Modellen er dessverre på vei til å bli som i boken, og bør stoppes straks. Helsetjeneste må ikke organiseres som en bilfabrikk, men som en menneskebehandlende organisasjon. Mens jeg har skrevet, er allerede visse tiltak som jeg trodde var utopiske, nå i ferd med å bli virkelighet. For eksempel nedleggelse av absolutt alle sykehusavdelinger, og i stedet opprette «Hjemmesykehus», i det vesentlige drevet av de pårørende. Og ytterligere avkortning av legens og sykepleierens tid med pasienten, i stedet for å redusere antall mellomledere og toppbyråkrater.
Både i din nye roman og i tidligere utgivelser, så kombinerer du faglige og skjønnlitterære virkemidler. Fortell litt om hvorfor grepet fenger leserne såpass mye som det gjør.
Grepet fenger fordi leseren kan få to viktige ting ut av bøkene samtidig: dels leverer de generell faglig kunnskap á la lærebok, og dels vekker den litterære delen helt egne følelser og erfaringer – og styrker evnen til empati. Unge kolleger sier de setter pris på min personlige stil i rent fagstoff.
Hvem er dine litterære forbilder?
Egentlig har jeg ingen forbilder. Jeg har gått min egen vei, som beskrevet i «Revisjonen». Den veien har ikke vært lett å gå, for forlagene vil at bøker enten skal være lærebøker/sakprosa eller romaner. Først og fremst må de forventes å bli pensumbøker. Min blanding av lærebok og roman er også vanskelig å markedsføre. Skal mine bøker stå i hyllene for fagbøker eller for romaner? Markedsføringen blir halvhjertet. Heldigvis fungerer munn-til-øre-reklamen i en viss grad!
Beskriv følelsen av å få egen bok i hendene, når forlaget og trykkeriet har gjort sitt med ditt materiale!
Det er en god følelse. De jobber godt. Nå håper jeg boken vil engasjere leseren og utløse protester.
Helt til slutt, har du planer om en oppfølger?
Det må i så fall bli en bok om hvordan helsetjenesten ble for pasienter, pårørende og behandlerne når den strengt tatt består av behandlere og ikke industriarbeidere.
«Maks to minutter per pasient!» er en frisk, tidsaktuell og spennende bok for deg som jobber i helsevesenet, nåværende og kommende pasienter, politikere og studenter – samt alle andre som setter pris på en samfunnsaktuell roman med sting. Verket sikrer du deg fraktfritt her:
Commentaires