Motstandskvinnene under andre verdenskrig har ikke fått den anerkjennelse de fortjener.
Det sier Britt Tove Berg Brestrup. Hun er pensjonert oberst fra forsvaret, med erfaring fra internasjonale militære oppdrag for FN, NATO og humanitært arbeid for Norges Røde Kors og Utenriksdepartementet, både i Midtøsten og på Balkan.
Berg Brestrup var også den første kvinnelige sjef for observatørstyrken på Hebron i Palestina, og er tidligere president i Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner.
MOTSTANDSKVINNER: Forfatter Britt Tove Berg Brestrup har skrevet en bok om Solveig Lystad, og mener krigshistorien blir fattig uten at også mostandskvinnenes innsats kommer mer fram i lyset. (Foto: Stig Nilsson.)
Usynlig jobb
I 2020 utga hun biografien «Usynlig i krig og fred», en bok om motstandskvinnen Solveig Lystad.
– Hva mener du med bokens tittel i Lystads tilfelle?
– Hun måtte være helt usynlig i jobben hun gjorde som motstandskvinne. Da krigen var ferdig, ville hun ikke snakke om det. Hun forble usynlig også da, sier forfatteren.
– Det var heller ingen andre som ville snakke om kvinners innsats, så hun forble usynlig i både krig og fred.
– Men hvor det, etter krigen?
– Hun hadde opplevd et sant helvete, med de psykiske belastningene som det innebar å drive illegalt arbeid.
I fagbevegelsen
– Hvordan utmerket hun seg?
– Det har vært veldig mange rare holdninger overfor kvinner i motstandsbevegelsen. Folk har liksom sagt, «jo, det var da noen kvinner som gikk med post og sånn», å, ja, også Solveig Lystad gikk med post. Men hun var også med på å hente inn kurérpost som kom fra Sverige og England, hun var med og laget «Fri fagbevegelse» og «Londonnytt». Skaffet mye av innholdet også.
– Solveig Lystad var regnet for å ha et litt bedre hode enn man mente kvinner flest hadde på den tiden. Hun kom seg inn i LO-systemet, og avanserte der. Hun ble anholdt av tyskerne og avhørt mens hun var på vei til møte med en illegal kontakt, mens hun hadde en hemmelig melding i vesken sin. Og hun satt senere i fangenskap.
Særlig lojale
– Kvinnene utførte alt mulig. De sto for logistikk, skaffet dekkadresser, de laget mat, de drev kurérvirksomhet på samme måte som mennene, de bidro med så mange oppgaver, at det sto minst åtte til ti kvinner bak hver eneste motstandsmann under andre verdenskrig. Derfor fortjener også kvinnene å bli husket, sier Berg Brestrup.
– Hvorfor sto ikke kvinnene fram etter krigens slutt, slik «gutta på skauen» gjorde?
– Jeg tror de hadde et annerledes forhold til taushetserklæringer. Mange av motstandskvinnene har sagt til meg at de eneste som kunne fritatt dem fra taushetserklæringen, er de samme som de inngikk dem med. Slike erklæringer ble jo skrevet på papir og senere brent. Eller som Solveig Lystad sa det: – De som kan frita meg er jo døde nå ...
– Noen få andre bøker er utgitt om dette temaet, og nå også historien om Solveig Lystad, kan fokuset på disse kvinnene bidra til å gi krigshistorien et nytt perspektiv?
– Det tror jeg. Historien blir veldig fattig uten å ha med også kvinnenes innsats som en del av krigshistorien. De gjorde en kjempeviktig innsats for at motstandsmennenes arbeid i det hele tatt skulle kunne fungere, mener Britt Tove Berg Brestrup.
Bokbad og podcast
Historien om Solveig Lystad er fortellingen om hemmelighold, psykiske og fysiske påkjenninger, fangenskap – og i dette tilfellet, også om konflikten mellom lojalitet og kjærlighet.
Forfatter Berg Brestrup forteller mer om motstandskvinnen i et videobokbad som du finner ved å søke opp Kolofon bokbad på YouTube, eller du kan høre henne ved å søke opp bokbadene som podcast, publisert på Spotify, Apple podcast, Google podcast og Deezer.
Både på YouTube og på strømmetjenestene finner du slike intervjuer med flere av Kolofons forfattere.
