Diktromanen Søsterskip er sterk lesning om å miste ei søster. Forfatterens søster ble drept i Paris i 1986, av sin tidligere kjæreste. I den lille bygda Foldereid satt en familie i sjokk. På denne tiden fantes det ikke kriseteam.
Vi har tatt en prat med forfatteren for å få vite mer om prosessen bak boka.
Tematikken i “Søsterskip” er dyster; søsteren din ble drept da du var 11 år. Fortell litt om hvordan du har bearbeidet opplevelsen til bok.
Det har tatt veldig lang tid å bearbeide opplevelsen. Hele sju år fra jeg startet prosessen, men det hele startet egentlig for 20 år siden da jeg skrev en novelle med tittel «Julie». Det har vært en meget krevende prosess å skrive denne boka, og jeg har grått mange tårer underveis.
Og jeg har møtt motstand i prosessen. Jeg har flere ganger strøket nesten alt jeg har skrevet, for så å begynne på nytt. Resultatet av dette er en svært følelsesmessig fortettet og sterk bok som virkelig får leseren til å reagere følelsesmessig. Jeg har hatt mange såkalte «prøvelesere» til de ulike utgavene av boka og mange av disse har sittet og tørket tårer fra start til slutt. Målet mitt er å skrive bøker som berører, og jeg tror jeg har klart det med denne boka.
Jeg har de siste to årene gått i kunstterapi og denne prosessen har hjulpet meg veldig med å klare å «forløse» boka som har ligget inni meg så lenge.
Du er ingen debutant, men har gitt ut fem bøker tidligere. Kort fortalt, hvem er forfatter Lillian Marie Govasli?
Jeg er 50 år ung og har tidligere jobbet som språklærer, journalist, redaktør, skolebibliotekar, bibliotekassistent med mer. Er bosatt i Grong. Jeg har tre voksne barn og et barnebarn.
Jeg ga ut den første boka i 2002. Det var en diktbok med tittelen «Sønnavind.» Etter denne gikk det mange år før jeg ga ut bok igjen, helt til i 2015, da fagboka «Fødelyst- naturlig fødsel med Lamazemetoden» utkom. Deretter igjen et hopp på noen år, før diktboka «Den helvetes kjærleiken» så dagens lys i 2022. I samme år ga jeg også ut «Fjellrype- og andre erotiske eventyr». I 2023 kom «Forteljingar om folk ved fjorden», fortellinger basert på historiske hendelser fra årene 1944, 1953, 1969 og 1971, fra mitt hjemsted Foldereid.
Lillian Marie Govasli forteller at hun valgte lyrikk som sjanger fordi lyrikken kan si mye med svært få ord. Hun prøvde å skrive boka som en roman, men det fungerte ikke.
- Temaet er så sterkt og vanskelig og man har egentlig ikke ord for det som hendte. Jeg valgte lyrikken fordi man kan si mye med svært få ord. Slik kan underteksten fortelle veldig mye av historien.
Jeg-personen i boka begynner å snakke med sin døde søster. “Snakker” du fortsatt med søsteren din, om det går an å spørre om det?
Ja, det gjør jeg faktisk. Jeg har ingen psykiatrisk diagnose og har ingen problemer med virkelighetsforståelsen. Men jeg føler at det å snakke ut i lufta og tenke at jeg snakker til henne er en god hjelp for meg til å klare å forholde meg til det som har skjedd uten å sørge hele tiden. Dessuten tror jeg at de som har gått over til den andre siden, fortsatt er rundt oss på en eller annen måte. Og det synes jeg er fint.
Å lage “Søsterskip” må ha vært en tøff prosess. Hva har likevel føltes godt ved å dele noe så personlig i bokform?
Jeg tenker at jeg kanskje kan hjelpe andre som er i sorgprosess, eller har mistet noen for lengre tid siden til å forløse innestengt sorg. Jeg tenker at ord kan heale.
Jeg synes også det er viktig å sette ord på temaet partnerdrap, for jeg synes det er en svøpe i vårt samfunn. Det er forferdelig at spesielt kvinner ikke lenger kan føle seg 100 % trygge - og jeg sier bare rett ut at det må ta slutt, for det skaper så store konsekvenser i form av traumer. Det er ikke et slikt samfunn vi skal ha.
Kolofon gir ut mange svært personlige beretninger, i ulike sjangre. Anbefaler du andre å ty til bokutgivelse, nærmest som terapi?
Jeg tror ikke det er nok å tenke at man skal skrive bok som ren terapi, man bør jobbe lenge nok med en bok slik at man skaper kunst. Boka skal jo kunne bli lest med innlevelse og nytes som et stykke litteratur. Men for all del, det å skrive er god terapi i seg selv, spørsmålet er om man bør gi ut bok eller om man heller bør ta vare på notatene for sin egen del. Det må hver enkelt finne ut av. Jeg anbefaler for øvrig å oppsøke kunstterapeut- her kan man bruke både skriving, maling og andre kunstneriske verktøy for å bearbeide traumer.
Govasli har planer om å skrive flere bøker framover. Hun har ideer både til historiske fortellinger, barnebok og fagbok. Siden hun for tiden studerer reiseliv kan hun også tenke seg å gi ut en reisebok. - Jeg kjenner meg fri og levende når jeg skriver og gir ut bøker, og jeg elsker også å stå på en scene og formidle litteraturen min. Jeg holder ofte foredrag i kombinasjon med bokpresentasjon, og planen er å reise litt rundt i landet og presentere «Søsterskip».
Følg Lillian Marie Govasli på Instagram: poeten_lillian_marie og på nettsidene www.forfatterlillianmariegovasli.com og www.søsterskip.com
Søsterskip handler du her, fraktfritt og enkelt: