– NOEN MÅ FÅ VITE HVA VI GJORDE I LIBANON

Major Svein Danielsen bokdebuterer i høst med det sterke krigsdokumentarverket «BLOD SVETTE OG JET-A1». Boken handler om kamptjenesten hans som skvadronsjef ved Luftforsvarets helikopterving NORAIR i Libanon da situasjonen eskalerte sent på 70-tallet. Norske styrker var med som en del av United Nations Interim Force In Lebanon, UNIFIL.

Vi har fått et intervju med Danielsen, og han har mye dramatisk historie å formidle. Gripende scener er ingen mangelvare i boken.

Danielsen i felt i Libanon

- Hva utløste avgjørelsen din om å skrive bok om Luftforsvarets helikopterving NORAIR i Libanon?

«Personer som har deltatt i og sett krigens ansikt, snakker bare om krig med andre som har opplevd det samme. Vi snakker ytterst sjelden med nære venner om krigsopplevelsene, og så godt som aldri med familie og våre nærmeste. En av årsakene er at det gjenkaller minner og følelser. Før tenkte ingen på posttraumatiske lidelser.»

«Med min bakgrunn, godt dokumentert av egne loggbøker som flyger, hadde jeg alt jeg trengte. Ikke bare til innhold i en bok – mentale gjennomganger ble terapi i årene etter at jeg gikk over i sivil flyging. Jeg tenkte at noen må få vite hva vi gjorde i Libanon. Hva vi gjorde for et Norge der krig og elendighet tilhørte en fjern fortid ingen lenger brydde seg om.»

Det måtte bli bok. ´Hvem har skrevet om norske helter?´ måtte balanseres med at deltakere sjelden skriver slike bøker selv, forteller Danielsen.

- Kort fortalt, hva bød oppdraget for Norge på?

«Vi var en liten avdeling med 35 mann og 4 helikoptre. Det vanket mange VIP-oppdrag og stor belastning med flytid dag og natt gjennom 24 timers ambulanseberedskap. Dramatiske opplevelser florerte. Skuddskader, mineskader, avrevne hender og føtter, ansiktskader, blod og oppkast, angst og redsel … og flere enkeltepisoder med rigid israelsk luftromskontroll.»

«Men mest av alt var oppdraget preget av et utrolig godt samarbeid med det norske feltsykehuset, NOEMEDCOY. Alt var bygget på imponerende innsats fra absolutt alle deler av NORAIR.»

Tunge meritter

Danielsen var 32 år i 1978, og har notert seg for litt av en karriere i luften. Han var major og flyger i Luftforsvaret og skvadronsjef for NORAIR/UNIFIL fra juli 1978 til februar 1979. Senere ble han bl.a. flyger og testpilot i Helikopter-service AS med Nordsjøen og Barentshavet som virkeområde. Videre gikk karrieren innom Luftforsvaret igjen, før han bidro på mobiliseringen av den sivile helikopterflåten i Norge. 15 år som norsk medlem av NATO Civil Aviation Planning Committee ved hovedkvarteret i Brussel runder av en imponerende CV.

- Bokas undertittel er «The Finger of God». Hva spiller denne på?

«Fly og helikoptere er ikke bare utsatt for fiendtlig beskytning. Havari og kollisjoner med bakke og høyspentledninger, samt rene flyulykker, er en tilleggsrisiko. Det er rett og slett livsfarlig: Halvparten av norske flygere under krigen mistet livet! Og hvem har skrevet flygernes historie?»

«Vi ble skutt på i luften i Libanon. Basen vår i Naqoura ble også beskutt. Vi mistet et helikopter og en flyger og en maskinist, men det kunne fort endt mye verre. Vi opplevde mange episoder der ren og skjær flaks reddet oss. Kall det gjerne ´Guds under´ ... eller ´The finger of God´.»

Scener fra tiden i NORAIR. På fotografiet nederst til venstre står Svein Danielsen bøyd over fenrik Per Frode Eriksen og går gjennom et oppdrag i januar 1979. Eriksen mistet livet to uker senere, i et havari 3. februar.

- Har du en spesielt dramatisk episode fra NORAIR du vil dele med oss?

«Ja. Bokas tittel ´BLOD SVETTE OG JET-A1´ er relatert til én enkelt episode: Vi hentet ut en alvorlig såret løytnant fra Fiji. Han var skutt gjennom begge lårene. Vi fikk dratt han inn på dørken. Det fløt blod overalt, men soldaten berget livet. Etterpå vasket vi helikopteret, søkkvåte av svette. Det luktet stramt av svette og drivstoffet JET-A1, men ikke av blod.»

«Blod har nemlig ingen lukt,» legger Svein Danielsen til. Og han vet hva han snakker om.

En krigslignende tilstand

Den norske deltakelsen i UNIFIL var en fredsbevarende operasjon på linje med tidligere FN-oppdrag ... trodde Forsvaret og norske politikere. En slags ´sydentur med palmesus og kald cola i solnedgangen med blå hjelm og et gevær til pynt,´ som Danielsen beskriver det.

Det skulle snart vise seg at den respekten Norge trodde eksisterte for FN, den forsvant på få måneder da UNIFIL begynte å utføre sitt fredsbevarende mandat. Eller, som oberst Wegger Strømmen skriver i sin bok ´I kamp for fred´ der også NORAIR omtales: «Våre soldater kom i krig med de man skulle forhindre fra å gå til krig mot hverandre. Vi kom i krig uten å være i krig. Vi kom i ´en krigslignende situasjon´». Våre politikere forsto at vi var i krig først da den ene kisten etter den andre ankom Gardermoen dekket med norske flagg.

Med sin militære utdannelse og bakgrunn var ikke tilstanden så vanskelig å forholde seg til for Svein Danielsen. Han var forberedt på det han gikk til: å lede en avdeling i krig, med de inntrykk og utfordringer det innebærer. For alle, seg selv inkludert. Som han selv sier: «Krig er lett å lese om, du bare legger fra deg boken. Men når krigen er rundt deg blir du en del av noe du ikke kan flykte fra.»

Danielsen på tokt gjennom en dal nær Ebel es Saqi ved den norske bataljonen NORBAT, 28. august 1978.

- Nisjelitteratur gjør det stort innen selvpublisering. Svært mange nordmenn har vært innom UNIFIL i Libanon oppigjennom årene. Her vil vi tro du har en tallrik lesergruppe som venter i spenning på boka di. Noen tanker rundt det?

«Jeg har allerede fått tilbakemeldinger fra veteraner som har "kjent seg igjen eller har hørt om". Til sammen deltok ca 21.250 nordmenn i UNIFIL, så ´veteranenes opplevelser, for veteraner´ står sentralt i boken, ja.»

- Hvordan føltes det å få et fersk eksemplar av egen bok i hendene?

«Rett og slett litt spesielt! Jeg tror mange i min situasjon, som skriver om andres og egne opplevelser, tenker «… er det noen som vil kjøpe og lese denne boken? Den er jo langt fra et mesterverk.» Men så slo det meg at denne boken ikke bare er min. Denne boken tilhører også Per Frode Eriksen som ligger gravlagt i Moss og den tilhører Kjell Ruud som ligger gravlagt i Drammen. Den tilhører de som utviklet store posttraumatiske lidelser etter sine opplevelser i Libanon, og alle som er gått bort uten at deres historier er blitt fortalt.»

«Dersom ingen skriver historien om mennesker, forsvinner de bak tall og bokstaver – som i Store Norske Leksikons historie om UNIFIL. Sitat: ´NORAIR var det minste norske bidraget til UNIFIL i Libanon´. Sitat slutt.»

Med ´BLOD SVETTE OG JET-A1´ har Major Svein Danielsen rettet opp en mangelfull bit av dokumentert norsk krigshistorie.

Boken hans sikrer du deg ved å sikte på og treffe kjøpsknappen under.