- La oss åpne med en «elevator pitch», Tore: Beskriv romanen din på bare tre setninger …
«At dere våger» er en spenningsroman som starter med terror mot et oljeselskap i Stavanger. Gjennom etterforskningen avdekker hovedpersonene mye de ikke visste om klima- og energirealitetene, og som man sjelden hører om i media. Gjennom betydelig bruk av referanser til virkelig mediedekning, offentlig tilgjengelige forskningskilder og den fiktive krimhistorien, søker jeg å få frem et annerledes bilde enn det som dominerer den offentlige klimadebatten – og formingen av politikken den farger.
Tore Andøl debuterer som forfatter med boken «At dere våger»
- «At dere våger» er en roman, men du beskriver den selv som sakprosa krydret som fiksjon. Fortell om dette grepet!
Målet er å treffe publikum med en fiktiv pageturner-krim, som samtidig oppfattes som lærerik. Jeg er redd de fleste relativt ufiltrert tror på det de ser på NRK, TV2 eller leser i avisene. Dette ønsker jeg å gjøre noe med. Boken dokumenterer f.eks at FNs klimapanels fagrapporter om havnivå, ekstremvær og økonomisk skade sier noe helt annet enn FN-sjefen selv. Jeg er ingen klimaekspert, men det er garantert ikke politikerne eller journalistene heller. DET er mitt bidrag – å løfte fram komplekse problemstillinger på en lett tilgjengelig måte. Mediene snakker daglig om klimakrise, men dette eksisterer ikke som begrep i forskningsrapportene fra FN.
Den fiktive fortellingen er plassert midt i smørøyet av dagens debatt, som forhåpentligvis gjør at samfunnskritikken fremstår som en naturlig del av etterforskningen; «Finn skurken» gjennom å nøste i skjulte motiver.
- Hva fanget din interesse for klimadebatten?
Jeg husker jeg var redd for freon og ozonlaget på 80-tallet. En reell redsel, som mange nå trolig kjenner på rundt CO2. Skikkelig interesse fikk jeg i 2000-2005, da debatten om gasskraftverk og slukking av fakler på norske installasjoner skjøt fart. Jeg stusset veldig da Nobels Fredspris gikk til Al Gore og IPCC i 2007. Deretter begynte jeg mer aktivt å lese meg opp på klimatemaet.
Jo mer du leser, jo mer komplekst blir bildet. Urett er det som virkelig trigger meg. Respekterte forskere med avvikende syn angripes med alle tenkelige midler – eller utsettes for sensur/»no-platforming». Alt er politisert.
- Baksideteksten avsluttes med følgende setning: «Våg å legge ut på en reise som vil forandre din forståelse av klimaaktivisme og politisk debatt!» Hva er det du har plukket opp, som klimaforskerne har oversett?
Klimaforskerne er ikke én gruppe. Samtidig er spørsmålet forståelig. Mange hevder 97% av klimaforskerne mener CO2 er «synderen». Forskning handler ikke om flertall. Det hjelper ikke om 97% mener noe, hvis en enkelt forsker kan bevise at de tar feil. Det er min – og alles – plikt å bidra til at disses syn slippes fram og blir hørt. Så skal reell forskning og faglig diskusjon – og til slutt – bevis og falsifisering, avgjøre hva som er fakta.
Ett eksempel: De siste fagrapportene til IPCC sier at bare økt temperatur, ekstrem hete og mulig tilhørende skogbranner, kan tilskrives CO2 med en viss grad av sikkerhet. Alle andre værfenomener anses som naturlige variasjoner. Så, for å svare på spørsmålet ditt: Egentlig er det altså jeg som har plukket opp hva forskerne sier, men som politikere, journalister og FN-ledelsen overser.
- Hvem er dine litterære forbilder?
Jeg leser mest krim. Mainstream fyller hyllene mine. På samme måte som Nesbø alltid greier lure meg, forsøker jeg i «At dere våger» å lure mine lesere med tanke på hvem som har gjort hva. Men ikke i forhold til klimafakta – her er intensjonen å opplyse, ikke lure!
Jeg vil også trekke fram nylig avdøde Jon Hustad i Dag & Tid, som var kunnskapsrik, modig og ofte motstrøms i klimadekningen. Jeg var i kontakt med ham i 2015 om avsløringer han gjorde rundt NRKs strategi opp mot Paris. Det var første gang NRKs bevisste ensretting i klimadekningen ble tydelig dokumentert for meg.
- Hvordan har det vært å jobbe med boka? Hva var aller mest artig, og hva var mer vrient enn du hadde forestilt deg?
Skriveprosessen var veldig gøy. Den absolutte makten til å forme en historie akkurat som jeg ville. Avgjøre enkelt-karakterers skjebne. Friheten til å få på trykk alt det jeg har på hjertet, som avisene har refusert i årevis.
Det vanskeligste? Å skape troverdighet i etterforskningen, siden jeg mangler innsikt i politiets metoder. Skrive troverdig dialog som ikke sinker fortellingen. Balansere krim vs fakta. Ikke plumpe uti og avsløre for mye, for tidlig. Risikoen for det siste økte for hver gjennomlesning og redigeringsrunde.
Manusvurdering hos etablerte forlag tar 2 måneder. Skulle jeg gjort noe annerledes, ville det vært å droppe de rundene. Mener å ha lest at 5 debutanter slipper gjennom hvert år, så dermed var jeg nærmest dømt til å mislykkes.
- Noe mer du vil si om boken som helhet, roller og basis for karakterene?
Viktig å få frem at det er klar overvekt av skjønnlitteratur og krim her. Drypp fra virkeligheten og energirealitetene utgjør resten. Odin Å, Kripos-etterforskeren i boka, er nok ikke helt ulik meg med tanke på oppvekst og private interesser. Hardrock-fans vil trolig ha en hestelengdes forsprang for å løse krimgåten. Odin er dog mye raskere på mellomdistanseløping! Flere opplevelser i boken er også selvopplevd, det var en fornøyelig del av skriveprosessen.
Ettersom mange av jobbstillingene i boka eksisterer, er endel bikarakterer basert på virkelige personer. Jeg kjenner dem jo ikke, så eventuelle likheter er rent tilfeldig. Jeg gjorde noen humoristiske forsøk på å gi dem nye navn.
- Kommer det en oppfølger …?
Kan ikke garantere at det ikke skjer!
